Søkjesida til Grunnmanuskriptet (1935, rettshavar: Språksamlingane ved UiB) og Norsk Ordbog (1873, Ivar Aasen)
GM | Aasen |
---|---|
spegel m. I. (pl. speglar)
l. ei glasplate som hev eit lag tinamalgam, kvikksylv eller sylv på baksida og som gjev att eit bilete av det som er framanfor. Å. 2. innfelt rute i dør, fylling. Sn. 3. (sjø.) d.s.s. atterspegel, Sn. 4. eitk. som kann tena til fyredøme eller åtvaring (Vestl), Å. Dette skal vera ein ~ for deg. Gjera ein til ~ for andre, straffa ein til varsel for andre. Han fekk straff til ein ~ for fleire; ei straff so det vart ein ~ for folk. Han åt so det vart ein ~ for alle menneske, d.v.s. so det vart ei skræme. Sn. 5. ein som fer med narrestrek og leven, galning (Vestl, VTel), Å, R4. Vanleg utt. "spegjel", òg "speiel" (Vestl), Å, "speijedl" Ry, "spejile" (Tel, Set), R, "spe`jili" og "spei`ili", pl. "speglar" (Åmli o.fl. i Rbg, SVTel), R3, "spigjil" ("spiel"), "spil" (Hal), Å, "spí`el" (Fosen), R3. "spijil" (Roms), "spi-il" (Ndm), R, "spíle" (To, Austf), "spíl" (sumst. i Va), R3. Gn. spegill m., lånt frå mnt. spîgel, eig. av lat. T.
spegel m. II. ein som fer og speglar (seg) ("speil" Li, Ma).
"Sjå den nakne speil´n". Sjå spegla II. R.
Um tilfanget: |
Spegel (e’), m. (Fl. Speglar),
1) et Speil. Sædvanlig udtalt Spegjel, ogsaa Speiel, B. Stift; Spigjil (Spiel) og Spil, Hall. Gbr. Sv. spegel, G.N. spegill, af Lat. speculum. 2) et Exempel, Forbillede; oftere om en Begivenhed, som kan tjene til Advarsel; et Spektakel, en Ulykke. B. Stift.
Um tilfanget: |